Skogsfugljakt - skogens svar på Formel 1

Gjennom jakta har jeg blitt kjent med Vidar, som har introdusert meg for denne fantastiske jaktformen. Lærekurven har vært bratt, men utrolig morsom. De siste tre sesongene har jeg vært med på koia hans for å jakte fugl sammen med venner og bekjente, og ikke minst hunden hans Emma. Det er dette som er ekte jakt i mine øyne. Det å komme seg ut i terrenget, bo på ei koie og høre det knitrer i Jøtulen om står midt på gulvet. 

Det er mye som skal klaffe for at denne jakta skal bli morsom, for det kan gå fra mye action til null spenning om man ikke følger godt med. Det er her jeg som «rookie» må holde øynene åpne. Hvordan står hunden? Det bør man finne ut før man går rett opp i en situasjon. Er du ikke våken nok der kan fuglen dra en helt annen retning enn det du velger. Hvilken vei blåser det? Sjekk det, så får du en grei indikator på hvilken vei bikkja står og har tatt vitringen av fuglene. 

Alle disse småtingene er med på å avgjøre hver enkelt situasjon. En god hund som jobber systematisk, er jo også avhengig av at du som jeger gjør jobben din. For jeg har lært at det er som regel vi som driter oss ut og ikke omvendt. Stol alltid på hunden. Noen dager har fuglen det travelt og stikker før du kommer frem, men slik er det. Jakt er jakt og vi kan ikke bestemme utfallet hver gang. Det ville jo heller ikke vært spennende. Noen ganger kommer vi så nært at vi kanskje får ett glimt av fuglen før den smetter inn i tetta og blir borte. Samtidig som ting butter så er det noe i meg som sier at det er dette som er livet. Det er så moro å se på samarbeidet mellom hund og eier. Og når alt klaffer så er følelsene så utrolig lett å se, og hunden har all grunn til å være litt oppøst og stolt. 

Denne turen fikk jeg jakte med tre ulike hunder og like mange hundeførere. Gjengangeren var ganske lik, og fuglene gjorde det ikke lett for noen av dem. Som en fersk jeger var det utrolig moro å henge på. Og å se at man jobber så likt, men samtidig så ulikt er veldig fascinerende. Måten de ulike hundene jobbet i terrenget for å få med seg mest mulig areal var også likt, men samtidig så forskjellig.

Så for meg ser det ut som at en jeger som går støkk er mest opptatt av fangsten, og det er nok en meget god følelse å lykkes etter mange kilometer på beina. Mens for en som jakter med hund, så er det vel så viktig med godt hundearbeid. Sammenligne økt for økt på GPS’n og se hvor langt den har gått, om gjennomsnittsfarta var bra, osv. Mener på ingen måte å henge ut støkkjegeren her, for per i dag så er det dét jeg er selv, men det er ikke til å stikke under en stol at man jakter med ulike interesser med og uten hunden. 

Vi hadde jaktet i 4 dager og fuglene var ikke samarbeidsvillige. De lettet på lange hold og vi så faktisk ikke en brøkdel av de som tok løst på vingene enkelte økter. Pulsen steg uansett ganske bra da det bakset i buskene og du visste at det var nære på. Den siste økta vår denne turen var på en av de virkelig rare øktene, og igjen var fuglene lite villige til å sitte lenge nok. Så hva skulle man gjøre? Vi måtte bare kjøre på, og den ene standen etter den andre ga oss null resultat og fuglen fløy videre med livet i behold.

Ikke veldig langt fra veien tok Emma stand, og en røy satt fart nedover. Det ble ikke mulighet for skudd, men fuglen ble observert. På vei tilbake sa Vidar at vi ville passere fluktruta til fuglen, så den kunne fort sitte ikke så mange hundre meter fra der vi så den første gang. Ikke før han hadde sagt det så piper det i GPS’n. Emma hadde tatt stand igjen, og dette var stand nr. 6-7 på kort tid. Vi la oss ned i en skråning og kom på undersiden av hunden. Da ble det ikke mulig for fuglen å slippe seg ned uten å bli 100% eksponert. Var det et sjakktrekk? Vel, fuglen endte opp med å hive seg bortover og fikk ikke hentet høyde nok. Jeg så fuglen i ett brøkdelssekund, men det var nok? Skuddet gikk og så ble alt stille... 

«Traff jeg?» 

«Ja, det ble stille i hvert fall» svarte Vidar, og det er jo ett godt tegn. 

Og der, 20 m foran oss lå røya. Det satt veldig langt inne, men det ble èn fugl med hjem denne dagen. De andre på koia hadde allerede skutt hver sine storfugler. Men jeg skulle visst ikke få gleden av å pryde veggen med den sorten enda. Jeg gledet meg heller over å kunne henge min egen fangst på veggen. Emma hadde jobbet kjempebra og vi valgte å gi oss etter denne turen. Videre ble ikke jaktturen veldig lang, for Emma hadde jobbet mye de siste dagene, så muskulaturen trengte litt hvile. 

Slike dager gjør opp for alle bomturene og nesten-sjansene. Og det er jo noe med følelsen av å komme seg vekk fra hverdagen og nyte roen som er på koia. Ingen stress, rolige hunder, god mat og god drikke. Hele pakka er med på å lade batteriene dine på en måte som må oppleves for å forstå hvordan det er. Tusen takk for lånet av sengeplass og koie. Vi ses nok igjen skal dere se.

Med vennlig hilsen Joakim Pettersen, Jaktia PRO Team    //    @Jegerbloggen