Til toppen
Villsankeren - I farfars fotspor

Villsankeren - I farfars fotspor

Øystein Horsberg (42) fra Oslo er utdannet innen biologi og naturforvaltning og har blant annet jobbet som naturoppsyn og vært pelsjeger i Alaska. Nå søker han et liv som jeger og villsanker på fulltid og skal leve av det naturen har å tilby i et helt år. Samtidig skal prosjektet filmes og Øystein ønsker gjerne å møte andre villsankere som i en eller annen form ivrer etter å bærekraftig høste av naturens ville resurser.

Jerpe!

Jeg vet hun trives her, i fuktig granskog med innslag av or. Her er godt å leve. Frodig og vakkert. Derom kan vi enes. Jerpa og jeg.

Lyden av litt sped oppflukt når ørene mine før jeg ser den lille fuglen. Vibrerende trommevirvler. Små vinger som pisker luft. Og så; den gråspraglete ryggen som tar retning inn i tetta.

Den lille kroppen raser ikke gjennom skogen som en orrfugl. Allikevel forsvinner den fort bak grankjerret. Som et lite helikopter. Rolig og bestemt, med piskende rotor.

Deretter; lyden av ingenting. Også hagla forblir taus. Ikke engang vinden lager lyd i grantoppen nå. Det er som om hele skogen holder pusten.

Spenningen er dog ikke over. Jeg er ingen erfaren jerpejeger, men vet at hun kan sette seg fort. Tar retning inn der jeg så den forsvinne. Speider, speider...

Og der! Ja, der...! Var det ikke en liten bevegelse i lauvverket der bak? Jeg løfter hagla forsiktig mot den vaiende kvisten, og ser halsen som strekker seg.

Pang!

Den vesle fuglen dør momentant og lander mykt i lyngen. Fredfullt rusler jeg bort. Løfter og lukter. Det anger skog og lyng av den vesle kylling-kroppen. Nok en gang har naturen skjenket meg mat.


Back to the roots

Jeg går og rusler i farfars gamle jaktmarker, på slektsgården i Nordland.

Som en del av prosjektet mitt skal jeg ligge her oppe ei drøy uke. Kveiteline. Hysegarn. Skogsfugl. Røyesett på varpet. Fjellrypejakt i brattura. Elgjaktas begynnelse.

Det er stas å søke mot opphavet mitt. Farfar var den som tente gnisten i meg. Kanskje skulle han ikke hatt lappen lenger, men vi hostet oss da opp på andregir til Sognsvann. I 1982.

For meg var det et salig eventyr. Kamferdrops, vørterøl på meg og bokkøl på farfar. Dupper som forsvant under. Abbor. Små, men allikevel store for femåringen.

Prosjektet

Jeg måtte opp til Femundsmarka i vår, for å besegle min avgjørelse på vårisen. Der oppe, bak ensomheten, i mai-vinterland, hvor gylden vårkveldssol farger snøen gul, i rusen etter inntak av fiskekjøtt så rødt og rosa at selve fargen kunne inspirert Agnar Mykle til en slags naturerotisk skildring, skriver jeg i notatboka mi;

"Monsteret som lever av at man spiser opp seg sjøl og alt rundt en.
Konsum og råkapitalisme.
New Public Management.
Målstyring.
Opplæring fra barnehage,
gjennom 12 års Nord-koreansk diktatur,
til å bli produksjonsenhet.
BNP-booster."

"Å skremmes til å la min egen bevegelse få hamsterhjulet til å spinne så fort, at stillstanden i eget liv blir total. 
Systemets geniale konstruksjon pisker meg videre mot noe der framme som aldri er nok. 
Pensjonspoeng. 
En anerkjennelse som ikke kommer. 
Det er så subtilt at jeg ikke kan skylde på noen. 
For det er jo JEG som løper".

I første omgang skal jeg holde på med dette nå det nærmeste året. Leve av det naturen skjenker meg. Kanskje bytte til meg en sekk poteter mot litt elgkjøtt.

Det har vært en ganske trang fødsel, men jeg føler at ting nå går i riktig retning. Det er mange momenter ved min nye tilværelse som har vært vanskelig å forutse. Blant annet hvor tidkrevende det er å filme! Jeg hoster meg allikevel i gang som en gammal to-takter etter vinterlagring. Gjennom de neste 12-14 månedene skal jeg farte fra kyst til fjell, gjennom skog og kulturlandskap. Og innerst på vinterkalde vidder. For å høste av naturens overskudd i verdens vakreste land. Fra krabbefiske på sørlandet til snarefangst etter lirypa. Blåbær, kantarell, laks, en rådyrbukk, ringduer og hjortekjøtt har allerede funnet veien til frysen. Jeg har allikevel langt igjen før jeg føler meg komfortabel til å møte den lange, frosne vinteren.

Etterlysning!

Det blir mange spennende menneskemøter langs veien, og forhåpentligvis TV-serie om mine opplevelser. Kjenner du (eller er du) en artig person som ivrer for en eller annen form for bærekraftig høsting av ville natur-ressurser? Gjerne av arter andre går forbi?  Og kunne du/vedkommende trivdes sånn høvelig med et kamera på slep? Kontakt meg gjerne :-)

Eksempler kan være;

  • "Sopp-Sverre" som plukker 100 kg kantarell om høsten.
  • "Gjedde-Per" som, i all sin sjeldenhet, har biinntekt av gjeddekakene sine.
  • Norges mest erfarne rypesnarer.
  • Den ivrigste bærplukkeren.
  • Vår mest ihuga "pelsjeger".
  • Ringdue-typen som tar to ferieuker fra 21. august.
  • De beste lokk-jegerne.
  • Han som står i frontlinja mot villsvin nede i Rømskog.
  • Hun som røkter 50 sik-garn seinhøstes.
  • Den mest aktive villvekst-sankeren.
  • Vår eldste, aktive "allrounder".
  • Norges mest erfarne elgjeger.
  • Han som ikke gjør annet enn å tørke, røyke, rake, grave og speike.
  • Den (litt kontroversielle) lisens-duden som skyter jerv på åte.
  • Den mest suksessfulle revejegeren.
  • De ensomme solo-folka som kløver ut hjort og villrein på hesteryggen i bratte vestlandslier. 

Tips kan sendes; villsankeren(a)gmail.com

Jaktia sponser Villsankeren med våpen og optikk og ønsker ham lykke til med prosjektet!