På jakt etter villreinen

I år er jeg på tur med Sivert, vi skal tråkke opp i villreinens rike som ligger i Skjåk. Vi leier oss hytte, spiller inn en episode med podkast før vi legger oss med ulike drømmer og forventninger om morgendagen. En av de viktigste tingene med denne turen er å finne rein så Sivert får muligheten til å se dem, da han ikke har sett villrein før. Om det kommer rette sorten så kan vi jo selvsagt skyte den også, men det får vi ta som en bonus dersom det skjer. Alle som har jaktet villrein vet jo at før man kommer så langt så må man opp på fjellet..

Når klokken ringer 05:00 er det opp og hopp. Vi inntar en noe svak frokost og kler oss for dagen. Målet er å være opp ved reinens rike kl 07:00, da starter jakta. Vi tar oss litt vann over hodet, og startet jaktsesongen 2021 på et brutalt vis med tidenes motbakke. Sivert har med seg sekk til dagstur mens jeg kjører en litt større variant i håp om at det skal ramle dyr, men jeg har en del å lære meg når det kommer til pakking. Det er her rutinene mine kommer til kort. Slik er det og jeg får svi for det, men må bare godta det. Det som kanskje veier mest for vår del er kamerautstyr som er fordelt på oss begge. Jeg har batterier og powerbank osv, mens Sivert styrer kamera. Når klokken nærmer seg 08:00 er vi i terrenget og kan forvente å se rein. Det er litt etter skjemaet, men bedre det enn å sprenge seg i motbakken på vei opp så hele dagen er ødelagt. Turen starter fint, vi støkker ut noen ryper, en hare, og vi slår av en prat med representanter fra SNO og noen sauer. Før SNO drar videre så får vi vite at det er observert i overkant av 200 dyr i en flokk kvelden før, og det er vel denne vi egentlig burde se etter.

Timene går, vi går, og skrittelleren går. Men så kommer den litt for tunge sekken min til nytte, kaffekjelen og brenneren dras frem sammen med en god knekk sjokolade, samt en feit vestlandslefse. Det gjør godt etter mange km på beina i slikt terreng. Det er noe med det, selv om man er sliten og kjenner på at kroppen begynner å si at nok er nok, så er det en god følelse å være sliten på denne måten. Mens vi sitter der og nyter sjokoladen kommer det enda en representant fra SNO. Jeg spør han om det er noe håp, og at vi ikke finner den flokken det var snakk om tidligere på dag. Han kan informere om at flokken er her, og at den har passert oss nede i skogen. Vi har rett og slett hatt den 800m under oss uten å se den. Får den gå i fred dere nede så kan den gå der lenge. Heldigvis mener han at flokken er på vei oppover slik at det er håp. Men det skjer ikke. Hele dagen går og vi velger oss litt ulike områder med god oversikt til å sitte og postere litt. Igjen, det skjer lite og vi ender opp med å gå litt til. Så går vi enda litt lengre før vi igjen går litt til. Da møter vi på en annen jeger som sier han venter på samme flokken som oss, men han hadde lagt seg ned for å sove litt, for det kunne ta tid før dissa kom opp igjen sa han.

Vi slår av en litt lengre prat med denne jegeren også, og spør om det er ok at vi tråkker oss litt lengre ned under han for å slå oss ned å vente, eller om vi ødelegger for han. Hyggelig som reins jegere flest så var det selvsagt ikke noe problem, og vi finner en liten flate i den ellers så bratte og steinete ura, hvor vi tenker det er fint å sette oss til for å speide ned mot skogsgrensa. Vi får av oss sekkene og skal til å sette oss ned da det endelig skjer noe. Klokken har blitt 15:00 og vi får se vår første rein for dagen. Det er litt avstand, så det er ikke lett å se om det er kalv eller simle, men den kommer alene og har ikke stort gevir. Opp med RF’n og får konstatert at det er en kalv og den er nå på 190m. Vi prøver å finne en god plass for å få lagt an, det er åpent, men ikke padde flatt så den forsvinner litt imellom noen større steiner av og til. Vi ender opp med å gå enda nærmere hvor børsa blir lagt an på en stein. Kalven har sett oss og kommer nærmere og nærmere av egen fri vilje. Nå er den så nært at vi hører klauvene slå mot steinene og den grynter mens den traver. Jeg har tatt flere avstandsmålinger nå, og den har vært innenfor skuddhold lenge, så alt jeg trenger er en breiside for å slippe skuddet.

Når du måler avstand og konkluderer med at den er nært nok med håndkikkerten, følger den videre med riflekikkerten og venter på en god vinkel, kan det skje mye. Jeg så den kom nært, og jeg venter tålmodig. Boom! Skuddet går med 100% breiside til. Jeg tar ladegrep og løfter hodet for å få oversikt. Da slår det meg hvor nært dyret hadde kommet til slutt. For en artig situasjon! Men dyret har gjort et utras og vi må finne det. Jeg kjente på meg at skuddet føltes bra, men det er ubehagelig når man ikke ser hvor det drar. Så vi prøver raskt å få overblikk før skuldrene kan senkes 100%. Og det går bra. Dyret hadde løpt 100m før det lå godt gjemt ned i lyng og stein, med et perfekt plassert skudd i lungene. Vi hadde passert en mil på beina, men det ble glemt. Alt føles bare så utrolig godt når det klaffer slik som dette.
Og Sivert fikk se sin første villrein. Litt kjipt han ikke skulle få se den store flokken og hvordan de beveger seg over flatene innover fjellet der, men det får gå. Vi skal jo tilbake igjen neste år vi??

Etter at vi har gjort opp dyret, pustet ut og hatt en god kopp kaffe, begynner turen ned. Sekken er litt tyngre, vi har noe såre bein, men humøret er bedre. Vi klarte det! Igjen møter vi begge gutta fra SNO som vi snakket med tidligere på dagen, og de tar oss igjen på vei ned. Da kan de fortelle at flokken med 200 dyr hadde kommet opp på fjellet og kalven hadde blitt støkket ut av den flokken og det var derfor den kom alene bort til oss. Så til tross for enormt mye gåing, så har vi egentlig hatt griseflaks der vi satt i det kalven kom. Men slik er det noen ganger, det gikk, men ikke etter planene.
Vel nede ved bilen så blir papirene mine sjekket, og vi setter oss i bilen med et mål for øyet! Ola-burger på kroa i Skjåk.

Tusen takk for turen, Sivert. Det er så kult å få dele slike opplevelser med gode venner. Jeg håper en dag at det er du som skal få oppleve dette med børse på ryggen og fellingsløyvet i sekken!

Tenk at vi i Norge er så heldige å få oppleve slike jakter. Slike terreng. Slike omgivelser, og ikke minst slike flotte skapninger. At jeg kanskje en dag skal få fortelle mine barn og barnebarn om slike opplevelser, eller enda bedre, ta dem med på det selv. Kanskje de også en dag vil jakte selv og jeg må bli med som bærehjelp, det hadde kanskje vært en enda større opplevelse! Men det får vi ta igjen, det er mange år til.

En ting er 100% sikkert, jeg skal søke neste år og året etter der igjen!

MVH
Joakim Pettersen.