Hjortejakt med Jegerbloggen
Som en tilflyttende østlandsfant så tok det ikke lang tid for meg å skjønne at Vestlandet har hjortejakt som stiller sterkere enn mange høytider. Jeg husker hvor spennende dette virket da jeg flyttet opp, og den gangen var jeg ikke gammel nok til å jakte storvilt alene så det ble med fascinasjonen. Men etter hvert var det noe inni meg som bare måtte finne ut av dette, og det tok ikke lang tid etter jeg tok jegerprøven at jeg ble totalt hektet. Jeg forstod nå hvorfor Vestlandet nesten stopper helt opp i starten av september (den gangen var det jaktstart 10. september). Og etter hvert som årene går så blir det bare viktigere og viktigere for meg å komme meg opp i lia og se om jeg trekker det lengste strået. For i bunn og grunn er det stort sett hjorten som vinner.
Hjortefall i bratte vestlandslier
De første dagene i jakta er det lett å stå opp før klokka ringer. Og det er nok mange formenn og personalansvarlige der ute som skulle ønske de ansatte var like flinke om morgenen på jobb også. Utstyret er pakket og det eneste som mangler er en kopp kaffe sammen med en kjapp frokost. Endelig er jakta i gang!
Den 1. september trakk jeg ikke det lengste strået. Jeg satt på post da vi var mange jegere som jakter i samme terreng og det er liten vits i at 10 jegere flyr rundt på smygjakt i samme område. Selv om jeg kom tomhendt hjem så var det greit, det ble felt dyr, som er en god greie for hele jaktlaget. Vi er et jaktlag som står sammen om å fylle kvotene og forvalte det på en slik måte vi mener er best hos oss.
4. september var dagen da alt skulle gå min vei. Jeg skulle endelig komme meg ut på skikkelig jakt oppe i lia. Utsikten var upåklagelig! Vest i Norge har vi virkelig noen av de flotteste utsiktene som finnes i verden, det er jeg helt sikker på. Med fjorder og fjell og et usedvanlig mektig landskap som stuper i alle retninger. På en slette litt oppe i høyden var det observert beitende dyr ett par dager i forveien, så jeg visste sånn ca. hvor de befant seg. Terrenget jeg skulle jakte i var helt nytt for meg, så det gjorde det hele litt mer spennende. Da gjaldt det å bruke alle triksene man var kjent med. Så har vi jo denne vinden også, som kan forandre seg fra åpning til åpning mellom gjøl og glenner.
Det regnet, og det regnet mye. Ja, for vi var i den delen av Norge hvor det hender seg at kranene fra oven står på for fullt. Jeg tenkte ikke så mye over det der og da, jeg var mer opptatt av å bruke kikkerten min for å sjekke åpningen jeg skulle inn på. Klatret meg greit opp i den høyden jeg hadde sett for meg skulle være god å snike seg inn i, men innser fort at jeg hadde gått for langt. Einekrattet knitret og sprakte mer enn høyst nødvendig og når du vaser oppi der med kratt opp til magen og skal gå så lydløst som mulig er det lite kjekt.
Etter hvert som jeg hadde kavet lenge nok tok jeg en kjapp titt på satellittbilder på telefonen og innså at jeg ville klare å kave meg ut i åpent lende ganske snart. I grevens tid, det begynte å bli den tiden på døgnet at dyrene kommer ut for å beite. Ved det siste stykket av krattet dro jeg opp kikkerten min for å sjekke om de hadde kommet utpå. Der kom det en spissbukk, og den ante ikke at jeg stod og så på den. Vinden spilte på lag også så jeg hadde full kontroll over situasjonen. RF’n min målte avstanden til 149 m, og det var egentlig innafor for min del. Jeg ville ikke strukket det lenger.
Det var nå en liten bjørk imellom oss, så jeg fikk ingen klar siktelinje. Så eneste mulighet var å komme seg litt nærmere, til en bedre posisjon. Det gikk heldigvis bra. Rifla ble lagt an på skytestokken og sikringen tatt av. Skuddet gikk. Den beitet med perfekt breiside. Selvsagt gjør den et byks så jeg mistet den ut av synet. Da begynte pulsen å stige, for man vet aldri hvor langt den kan løpe. Man hører ofte innslaget, det gjorde jeg også denne gangen, så jeg visste at jeg traff. Jeg tok et kjapt ladegrep før jeg klappet sammen skytestokken og løp oppover lia hvor den hadde stått. Litt nervøs for hvor mye jeg må lete, men nervøsiteten ble fort erstattet med en lettelse og glede da den ligger 4 meter fra skuddplass. Spissbukken hadde bykset rett bortover og lagt seg i overkant av en einebusk. Skuddet satt midt i bogen og hadde slukket lyset for hjorten fort og gale. «Steikje bra», som de sier her i traktene.
Vel, så stod jeg der. Med en spissbukk som lå der og måtte være med meg ned igjen. Jeg, som en rutinert jeger som jeg er blitt, som nå har fått noen år på baken, hadde selvsagt glemt lykt. Det var vel ikke annet å forvente, men lykt er noe man absolutt burde ha med seg. Jeg rakk å gjøre opp dyret så godt som det går i felten, og tok noen kjappe skrytebilder.
Så begynte nedturen, men denne gangen visste jeg bedre og benyttet meg av et tips jeg har lært fra de som har jaktet her noen år før meg. Dyret ble trukket så langt ned jeg klarte før mørket tok meg igjen i bjørkeskogen. Der legges dyret igjen, og jeg merker av stedet på GPS. Jeg måtte hjem å hente lykt, få på tørre klær og ta en kjapp matbit. Måtte også spørre om litt hjelp fra jaktleder, for man blir litt mo i bena etter en slik tur. Heldigvis var ikke han vanskelig å be om hjelp. En fin fyr som er like ivrig jeger som meg selv.
Trygt nede i bilen satt jeg sliten, og enormt fornøyd. Takknemlig for at jeg får oppleve slike ting. Jakte og hamstre min egen mat som jeg har jobbet for. Hjorten på Vestlandet kan kanskje virke skikkelig tam der den står og beiter på bøen om våren, for å gjøre seg god og fet etter vinteren. Men tro meg, det er ikke bare bare å lure hjorten på hjemmebane oppe i ei bratt vestlandsk li. Så den følelsen når det klaffer er ubeskrivelig. Mange snakker om jegerskjelven, og ja den er veldig reel, men det skjer noe etter hvert som man jakter mye. Gleden er absolutt til stede, men på en annen måte kanskje. Det er vanskelig å forklare, men adrenalinet er på topp og tusen tanker svirrer i toppen når det klaffer slik som det gjorde på denne turen.
Når dette kjøttet skal spises så er det med en god følelse i kroppen. Smaken av delikat mat med en visshet av at svette og hardt arbeid ligger bak. Jeg gleder meg allerede til både måltidet og neste jaktopplevelse.
Med vennlig hilsen Joakim Pettersen, Jaktia PRO Team // @Jegerbloggen
RELATERTE PRODUKTER >
