Fasanjakt i Sverige

FOTO: Martin Onsholm TEKST: Staffan Danielsson

Vi har den fantastiske sommeren bak oss. Og når vi ruller inn på gårdsplassen mot Markie Hage slott, like utenfor Anderslöv, så viser til og med høsten seg fra sin beste side. Luften er frisk. På den lyseblå ­himmelen vises noen cummulusskyer. Det er fremdeles nok plussgrader til at man vurderer å ta av seg jakken. Rundt omkring brer det frodige, skånske landskapet seg. Landskapet som dagen etter skal dele sine rikdommer med oss.

FASANPREMIERE

Det er 1. oktober og det innebærer jaktstart for fasan i Sverige. For norske jegere som Morten Krohg fra Jaktia AS er dette en kjærkommen avkobling før elgjakten setter i gang.

“Actionfylt og ufattelig godt med vilt gjør jakten både spennende og utfordrende. Dette passer ypperlig for en som er glad i å svinge haglen”, sier Morten.

Det humres, spises og drikkes godt. Når stillheten og solen senker seg over den blanke Börringesjøen kjenner vi alle på oss at morgendagen kommer til å bli en bra dag. Meldingene om væromslag er det ingen som bryr seg så mye om.

Jaktlederen Stefan går gjennom forutsetningene for dagens jakt.

JAKTMARKER MED LANGE ANER

Jaktmarkene vi skal jakte på tilhører Store Markie. Det er et anerkjent gods som nevnes i historiebøkene allerede på 1300-tallet. På den tiden var det eid av den danske kongen Valdemar Atterdag. Slottet Markie Hage, der vi nå er innkvartert, ble bygget på slutten av 1800-tallet som et sommerhus. Det er ikke bare størrelsen som skulle gjøre en middelmådig sommerstue-eier rød av sjalusi. Beliggenheten ved sydenden av Börringsjøen gjør det hele utrolig vakkert. Jaktområdet eies av Scandinavian Prohunters som drives av ektefellene Sofia Hammarskjöld Bengtsson og Stefan Bengtsson. Sammen med yrkes­jegeren Gustav Eriksson arrangerer de blant annet andejakter, klappjakt på fasan og rough shooting.

Full konsentrasjon.

SAMLING UTENFOR SLOTTET

Morgenen etter samles vi på gårds­plassen foran slottet. Gårsdagens blå himmel er bokstavelig talt blåst bort, men det er fremdeles opphold. Jakt­lederen Stefan går igjennom hva vi kan forvente oss av dagen. For han handler en bra jakt mye om forberedelser og plan­legging. På timeplanen står i dag «mikset småviltjakt». Hovedinnslaget er såkalt «rough shooting» – en jaktform der skytterne går i bredden og støkker opp viltet med god hjelp fra hunder, for deretter å skyte på det viltet som dukker opp. Jaktformen er betydelig mer vanlig i Storbritannia, men begynner å bli mer og mer populær i Skandinavia også. Å få være med på en så stor jakt som i dag – med totalt 14 skyttere – er få ­forunt, og en stor opplevelse for de som er med.

– Det er litt mer action, litt morsommere, forteller en av skytterne som har vært med tidligere.

– Omgivelsene og samspillet spiller en helt sentral rolle. Man kan gå rundt og prate med hverandre. Sammenlignet med andre former for jakt er det ikke så viktig her hvilket bytte man får.

Blant dagens tiltenkte mål finnes blant annet fasan, rapphøns, hare, ender, kråke og duer. Hva det blir til slutt kan man ikke forutsi, uansett hvor godt Stefan og Gustav har forberedt jakten. Hundeførerne dukker opp og gir oss selskap. Vi setter oss i bilene og kjører et par kilometer. Så stanser bilene på rekke og rad, der jakten skal starte.

God stemning.

GJENNOM BUSKER OG KRATT

De skånske sukkerroene sprer seg rundt oss. Noen steder har roene allerede blitt høstet, men på feltet der vi befinner oss står de fremdeles tett. Det kan være reale saker som gjemmer seg under bladverket her. Regnet har også gjort dem glatte, så det gjelder å følge med hvor en setter fotfestet. Å snuble med en hagle i hendene vil man naturligvis helst unngå.

Det er gode jaktmarker her. Den fruktbare jorden gir godt føde til både fugler og annet småvilt. Samtidig kan det være vrient å oppdage harene i vegetasjonen. De er oppmerksomme dyr som gjemmer seg godt. Stefan posisjonerer oss ut med cirka tjue meters mellomrom. Med så mange i jaktlaget dekker vi en betydelig del av feltet. Det tar sin tid å spre seg ut, men snart er det klart. Vi rører oss i jevnt tempo – steg for steg. Intet vilt er synlig. Men snart er vi fremme ved buskaset langs veikanten. Det er visstnok her fasanene liker seg.

Omgivelsene og samspillet er en stor del av moroa.

OPPDRETT OG REPRODUKSJON

Fasanen har sitt utspring i Sørøst-Asia og det var nettopp til slike slottsmiljøer at den først kom, når den gjorde sin entré i Sverige på 1700-tallet. Det ble gjort flere mislykkede forsøk på å forville den, blant annet av Oscar I. men det drøyde til slutten av 1800-tallet før den klarte seg ordentlig på egenhånd. Det har gjort at vi nå kan jakte både avlede og ville fasaner i disse områdene.

Men avling er ikke alltid problemfritt. Før årets jakt hadde fugleinfluensaen plutselig rammet oppdretteren. Hva gjør man da? En fasanjakt uten fasan er jo ikke så mye å skryte av. Gustav måtte rykke inn og fôre opp fasanene på egenhånd.

En av mange fulltreffere. Markie Hage har gode jaktområder. Disse frodige jordene gir bra med føde til fugler og annet småvilt.

FØRSTE SKUDDET

Vi står stille bak buskene. På andre siden skal fuglene befinne seg. Jakt­lederens hund sendes fram og støkker. Plutselig løfter den første fasanen på vingene og det første skuddet ringer ut over slettene. Tett forfulgt av flere skudd. Det er bra med fasaner. Ut­settingen har gått bra og Gustav kan ta det litt med ro. Hundene apporterer fasan etter fasan, og snart har Stefan hendene fulle av vakre fasaner. Det lover godt for dagen. Vi tar oss gjennom ­buskene og fortsetter oppover feltet.

– Fremover!

Dagens første hare smetter forbi flere av skytterne. Han klarer seg denne gangen.

– Stopp litt!

Stefans røst bærer over hele landskapet.

– Vi skal gå på linje!

Det er en utfordring å få nærmere 20 personer til å gå på en rett linje. Men det er viktig, ettersom vi skal kunne skyte både foran oss og bak oss. Det iskalde regnet pisker i ansiktet. Hundene sutrer av utålmodighet.

– Fremover!

Vi rører oss taktfullt videre over ­jordet mellom radene av sukkerroer.

EN VARM PAUSE

Kaffepausen er etterlengtet. Regnet er iherdig. Men med riktige klær klarer man seg likevel godt og både stemningen og jaktlykken er tross alt god. Fangsten er ikke bare fylt med fasaner, men også noen harer.

Det er på tide å bytte jakt. Denne gangen er det rapphøns som står på programmet. Vi parkerer bilene et lite stykke unna et vassdrag, og går forsiktig frem, for å ikke skremme dem bort. Men været gjør det vanskelig å finne både gode posisjoner og høns, og de som antagelig er der aner oss på lang avstand. Et enslig skudd går, men den slipper unna.

Vi pakker sammen og beveger oss tilbake mot en varm lunsj på slottet. En gammeldags gryte står og varmer og snart føler vi oss klare for å trosse været og begi oss ut igjen. Villand står for tur. Vi må bare reise litt lenger enn vi hadde planer om.

DE TAPTE ENDENE

Noen tror at det er enkelt å sette ut fugler. Slik er det ikke alltid. Ofte får man isteden en påminnelse om at det tross alt er levende vesener det handler om. Det fikk Stefan og Gustav erfare i år. De hadde gjort en stor jobb med å plassere ut ender ved en av dammene nær godset. En stor innsats, naturligvis, både i tid og penger. Men dessverre har den tørre sommeren rammet Skåne også. Noen av dammene har tørket helt ut og endene er forsvunnet. Disse endene ville det altså annerledes. En morgen hadde de bestemt seg for å forlate dammen. Og hvor de tok veien er det ingen som vet. Derfor er vi nå på vei til en annen dam.

VILLENDER PÅ VAKT

Regnet har stoppet og det føles litt mer behagelig å være ute. Vi stopper ved en bondegård, og holder gjennomgangen av jakten på gården. Det er et par minutters gange ned til dammen, og når vi nærmer oss må vi smyge frem så forsiktig som vi bare kan. Ingen får skyte før alle skytterne er på plass. Men det holder ikke. De flyr opp innen vi er klare til å fyre første skuddet. Forgjeves skyter vi etter dem, men de forsvinner raskt. De klarte seg denne gangen, og det er nok ikke første.

– De har lært seg å være på vakt, forteller Stefan. Selv om de ikke så oss, så kan én av dem ha kjent lukten og da stikker den og tar med seg alle de andre endene samtidig. Selv om han virker til å være litt skuffet etter det mislykkede for­søket, er han ikke bekymret. Han vet nemlig at vi har et sted igjen.

De firbente jaktkameratene jobber flittig.

MÅLET MED JAKTEN

Vår siste destinasjon er en større dam. Her skal det visstnok finnes godt med ender. Vi deler oss opp i to grupper og stiller oss opp på hver vår side rundt dammen og i sivet nedenfor. Disse endene virker ikke til å være lettforstyrret, men stillheten er til å ta og føle på. Ingen vil miste sjansen nå.

– Pang!

Det første skuddet ljomer ut over det tåkete landskapet, og så kommer det flere med korte mellomrom. Gang på gang flyr endene over oss. Skuddene slår ekko gjennom den tåkete marka. Høstluften blandes med kruttrøyk. Hundene får den harde jobben med å hente opp byttene. Og akkurat når vi tror det er over kommer en ny oppflyving. Det føles ut som det aldri skal ta slutt. Akkurat da kjenner vi at det starter å regne igjen. Men nå gjør det ingenting lenger. Belønningen fra den siste jakten er alt for stor til at det dårlige været spiller noen rolle.

Ikke mange patroner igjen – et tydelig tegn på en intensiv jakt.

Når stillheten senker seg etter det siste skuddet begir alle seg tilbake til bilene. Endene gjør til slutt at jaktparaden består av 158 fugler. Minst to av skytterne har skudd seg tom for patroner. Og det var ikke fordi de hadde for få med seg.

– Det ble jo litt rock’n roll det der, ler Stefan.